'Jorden vår har spydd gull i det siste', sa en tsjadisk smed fornøyd til meg i oktober, der de hamret og solgte store gulløreringer til en halv million cfa (godt og vel prisen av en kamel) på et marked i Moussoro (Tsjad).
Mange afrikanere har bestemt seg for å satse alt og søke lykken. I den brokete samlingen av selvoppnevnte gullgravere finner man fattigfolk, tidligere opprørere, selv president Idriss Débys bror Daoussa. Og mange andre. Fra Djadoplatået i Niger til Tibestifjellene i Tsjad har gull blitt et trekkplaster både for innfødte og tilreisende. De to områdene, langt nord i sine respektive land, ikke langt fra den libyske grensen, har ingen offisiell grenseovergang mellom seg. Men det er mange forbindelser mellom de to, og gullgravere som leter i det ene området, leter også ofte i det andre, med en særskilt forflytning fra Tsjad til Niger.
Niger har vist seg mest gjestfritt mot gullgravere - og også mest profitabelt for de fleste.
I Agadez i Niger, et viktig gjennomfartssted for nordbunden trafikk, deriblant illegal, ble jeg fortalt i juni at gull til dels har avledet migrantstrømmene mot Libya; at mange migranter som egentlig hadde tenkt seg til Libya og kanskje Italia, har endt opp med en hakke på Djadoplatået i stedet. For en av karakteristikaene ved gullet på Djadoplatået, og i Tibestifjellene, er at mye av gullet befinner seg på overflaten og er 'lett' å finne. Og at det kommer i klumper av en viss størrelse.
Siden jungeltelefonen gikk for alvor i april har gullfeber flammet opp i både Niger, Tsjad, Sudan og Libya. Borgermesteren av Djado-kommunen anslo i august å ha mellom tjuesju og tretti tusen gullgravere på territoriet sitt.* De mest populære gullgraverleirene i Niger begynner dermed allerede å ligne litt på Dawson City i Klondike - gullgraverbyen som sprang opp i Alaska på slutten av attenhundretallet og har blitt så ikonisk for både gullfeberfantasier og de harde realitetene.
Lovløshet og bandittisme herjer imidlertid i Djado. Dette er områder der landeveisrøvere ser seg ut de store mengdene gull i omløp, og der sammenstøt, ofte etnisk baserte, er vanlige. I august kom det til dramatiske konfrontasjoner mellom toubou- og zaghawa-folkene, med drap på både nigersk og tsjadisk side av grensen. Fem hundre gullgravere ble arrestert i etterkant av sammenstøtene; automatvåpenene, satellitt-telefonene og metallsøkerne deres konfiskert; og flere av dem kastet i det beryktede fengselet Koro-Toro i midten av den tsjadiske ørkenen (et slags sahelisk motstykke til Djevleøya, karakterisert av at rømningsfaren er minimal).
I Tsjad har staten lagt ned forbud mot gullgraving. Et forbud som tas med stor ro av toubouene, de innfødte i Tibesti. Under reisen min i Tibestifjellene viser verten min Ahmed meg metallsøkerne i boden. Jeg var redd for å spørre dem om gull, tenkte det var et sensitivt tema - og så har de detektorer i boden, ved siden av snorer med tørket kjøtt! Og døren er ikke engang lukket!
Dagen etter tar Ahmed meg til et gullgraverområde rundt tjue minutters kjøring fra Zouar, retning Wour. Vi kjører delvis på bar stein. Det er flekker på bakken der folk har hakket, men ingenting som kan kalles hull - all utvinning har, som ryktet sier, tydeligvis vært på overflaten. Fordi stedet er så nær byen er det ingen bosetning her.
Snart dukker en Hilux opp, 'det er naboen som har kommet for å lete etter gull,' sier Ahmed. Denne naboen har et mer sofistikert apparat med et batteri som bæres på ryggen, hodetelefoner man kan høre signalene med, og større rekkevidde enn mindre metallsøkere. Ifølge Ahmed kjøper man detektorer for priser som varierer fra én milion til ti millioner cfa (14.000-140.000 kroner), avhengig av kapasitet.
Naboen går rundt og lytter til bakken. Han har en liten hakke som han skraper i jorden med når han hører noe. Ligner slett ikke på gjørmebadet i Elfenbenskysten med dype hull og ganger, vannpumper, tau og lommelykter, tenker jeg... For Sahel er naturligvis ikke det eneste stedet i Afrika med gullfeber, selv om det vel er få steder som er så populære som Djadoplatået i Niger.
Ahmed har også lett etter gull i Djado. Der fant han to kilo på to uker. Han kjøpte Land Roveren sin av tuareger i Djado for sju hundre gram gull. Dyrt, sier han misbilligende; men i Tibesti trenger man en slik bil. Han er slett ikke den eneste som kjøper bil med gullkorn. En ambulansesjåfør fra Zouar kjøpte en brukt Hilux for fem hundre gram av libyere i Djado. På tjuefem dager hadde han funnet halvannet kilo. En liten formue, og bil er det naturlige neste steget. Et bruktbilmarked har sprunget frem der i Nigers Klondike som høres ut til å ha utviklet seg til et interessant mikrosamfunn med sine egne priser, betalingsformer og demografiske særegenheter, i midten av den ugjestmilde ørkenen.
Det hefter flere farer ved gull i Sahel enn etnisk konflikt og landeveisrøveri. Krig med Libya (1978-1987) og flere opprør har gjort at enkelte områder i Tibesti er belagt med landminer. En mannlig sykepleier ved sykehuset i Zouar forteller at de har hatt tilfeller av gullgravere som fraktes til sykehuset fordi de har gått på slike. Dette gjelder først og fremst familien til PR, sier han. PR? lurer jeg. Republikkens president, zaghawaene, sier han. De kommer utenfra og kjenner ikke terrenget. Så toubouer går ikke på miner? Jo, de også, men ikke så ofte. Bare ved sykehuset i Zouar har de hatt to døde og fire sårede, 'det var som om noen har dyppet dem i kokende vann og trukket dem opp igjen', sier sykepleieren hoderystende. En jordmor ved sykehuset i Bardaï bekrefter at de også har hatt tilfeller - mer enn ti, anslår hun.
I løpet av mine to uker i Bardaï sendes en militærpatrulje til Yebbibou for å jage gullgravere og konfiskere apparatene deres. Pickup Toyotaer fullpakket med militære på planet (som jeg i hemmelighet synes ser litt Donald-aktige ut, med armer, bein og våpen stikkende ut overalt), legger ut fra guvernørbyen i en støvsky. Jeg har hittil vært litt i tvil på om statens forbud mot gullgraving faktisk håndheves, i og med at Tibesti jo er en region der statens makt kun er nominell. Jo, det er folk som arresteres for å grave etter gull, ifølge guvernørens protokoll. Men av og til ringer toubouer med satellitt-telefoner til brødrene sine som graver etter gull for å advare om en patrulje. Når politiet kommer, er det ingen der...
Protokollen mener at man skulle gjøre et unntak for toubouene i Tibesti, siden det er deres område; forbudet skulle bare gjelde folk som kommer fra andre regioner av landet, og fra utlandet. 'Når en rett gjør seg på ilden kan man ikke nekte folket rundt å spise', sier han. Men forbudet mot gullgraving i Tsjad gjelder i dag i prinsippet - i prinsippet - alle.
I Niger, derimot, er ikke gullgraving forbudt, så lenge man tilegner seg et utvinningskort (carte d'exploitation) som koster to tusen franc (tjueni kroner). Gullgraverne skattelegges også av Djado-kommunen som ser for seg å blant annet bore en brønn. I nigerske aviser, særlig i regionsavisen Aïr Info, reklameres det for metallsøkere og annet gullgraverutstyr som for hvilke som helst varer. Gullgravere i Niger lever over jorden, ikke under den.
En skoledirektør i Agadez sa klagende til meg i juni at 'Gull er nytt. Folk selger jorden sin her for å kjøpe en metallsøker. De forlater det de har for det som ikke er sikkert. Men hvis vi finner penger', - skoledirektøren ble filosofisk - 'er hodene våre formet slik at vi kan skape for eksempel en bedrift? - Vi er ikke modne for rikdom', mente han. 'Vi kjøper motorsykler og biler som vi vil kjøre i stykker i morgen; vi tar flere koner. Den første refleksen til de som har funnet gull er å kjøpe en motorsykkel.' Etter skoledirektørens mening er ikke dette en god måte å forvalte rikdommen på.
Skoleflukt er et alvorlig problem ved gullgraving. Det var visst aldri helt enkelt å få toubouer til å interessere seg for skolen. Enda mindre nå, når ungdom lokkes av rask rikdom. Ansatte i IOM (Den Internasjonale Organisasjonen for Migrasjon) i Bardaï snakker om tomme skolesaler, til og med tomme landsbyer i Tibesti. Alle guttene og mennene har dratt for å lete etter gull.
Når man interesserer seg for tematikken rundt gullgraving i Sahel, må man være forsiktig. Mange tror nemlig at turister, misjonærer, franske og amerikanske militære og andre hvite som besøker regionen, i hemmelighet utvinner gull. Ja, at de har visst om gullet lenge. Og dratt nytte av dette mens afrikanerne selv trodde at jorden deres var fattig. Selv misjonærer som har bodd tretti-førti år i Tibesti og er så godt integrert som noen, utsettes for denne mistanken. Og det er et rykte som tas alvorlig selv av enkelte av Tibesti-guvernørens nærmeste medarbeidere i Bardaï.
Kanskje kommer du neste gang med apparater? spør en tollinspektør i Zouar meg. Jeg kommer med et fotoapparat, sier jeg. Må for all del presisere dette!
* Kilde: RFI: Affrontements entre orpailleurs: Deby tente d’apaiser les tensions 14.08.2014
Les bloggen til Ragnhild Gylver: Cowsandcowries.blogspot.com